Alexa

I dag er det valentinsdagen. Dagen for å ferie kjærligheten. I dag, kjære pappa, er det din begravelse. Jeg tenker at det kommer til å bli en forferdelig trist, men utrolig fin begravelse. I dag er det kjærlighetsdagen, og du skal vite at du vil alltid bli omtalt med kjærlighet, og at du lever fremdeles i hver vårt hjerte. I dag er det dag for å si noen siste ord. Ord, som ikke ble sagt før, og ord som ikke kan bli sagt igjen.

   Du var en utrolig person. Stilfull, intelligent, tøff, energisk, ung, arbeidsvillig og entusiastisk. Men først og fremst, du var min pappa. Du lærte meg å snakke, og du lærte meg å gå. Du så meg vokse, og du så meg forme min egen identitet, min interesser og min personlighet. Jeg er så glad du fikk være med på denne reisen sammens med meg. Jeg husker at leste historier om Olebrum til meg rett før jeg har lagt meg. Jeg husker vi var på ferie sammen, vi badet, og spiste masse jordbær, og solet oss. Jeg var alltid forsinket til timene mine på barneskolen, fordi du måtte fikse håret en time lengre. Jeg husker alle kinoturer vi har hatt, og alle fine plasser vi har besøkt sammen. 

  Alle snakket om hvor mye jeg lignet på deg. Og jeg er så utrolig stolt av det, pappa. Jeg er så utrolig glad for å ha ditt smil, og dine brune øynene. Vi har lik kroppspråk, snakkevaner og temperament. Jeg har blant annet arvet din filmsmak, din flyskrekk og din lidenskap for skriving. Skiving altså... du var kjempe glad i å skrive. Det var din største greie, din hovedinteresse. Du hadde så utrolig mye gøye leker i form av merkepenner og skrivesaker på pulten din, og du skrev så mye tull. Nå oppfyller jeg din største drøm, som også har blitt min, og har søkt på journaliststudier rundt i landet.

   Du var helt spesiell person. Enten det beste, eller ingenting. Du luktet dyr parfyme, hårprodukter, røyk og nykvernet nykokt kaffe. Vi hadde samme humor, samme syn på ting. Du var så ufattelig glad i å reise og lære deg nye språk. Du lærte meg at hver eneste oppdrag, arbeidsoppgave og jobb skal fullføres på den beste måten uansett hvor misfornøyd er du med arbeidet. Du lærte meg å gi 100% og motiverte meg til å studere. Det å oppdage nytt språk, lære deg nye kulturer, det var noe du elsket.

   Du jobbet med å redde andres liv. Først på luftambulanse, så på medisinsk katastofeavdelingen og på ambulanse. Du jobber tjue fire sju, med kun to til tre uker som ferie i år. Du var en abridsnarkoman.

   Jeg håper du er stolt av meg, kjære pappa. Stolt av det jeg har blitt, stolt over hvor voksen jeg har blitt, og over hvilke valg jeg har tatt. Jeg husker at jeg holdt hånda di for to uker siden på sykehuset. Du var så varm, du gråt, du køddet og du smilte. Og det er så vanskelig å tenke at du ikke finnes lenger. Jeg ser på skysymbolet ditt på skype, og vet at den kommer aldri til å bli grønn igjen. Jeg vet at jeg kommer aldri til å høre stemmen din igjen. Og hver gang det skjer noe morsomt, og jeg vet at du kunne le sånn av det, kan jeg ikke fortelle deg.

   Jeg ville at du skulle møte Steffen, for jeg vet du ville likt ham. Jeg ville at du skulle se Norge og besøke meg en gang. Jeg ville dele så mye med deg, fortelle deg så mye, skape så gode fine minner med deg, reise med deg. 

  I skrivende stund sitter jeg med en stor klump i halsen og jeg gråter. Jeg gråter hver dag, hver gang jeg tenker på deg. Du var så alt for ung til å dø, pappa. Du rakk å bli bare 38 år gammel. Og jeg savner deg. Jeg savner deg MASSE! Det gjør så forferdelig vondt, og jeg føler meg helt alene uten deg. Jeg håper du har det bra nå, og jeg håper du møter på din egen far, som også forlatt deg alt for tidlig. Vi er kjempe glade i deg, pappa Og jeg kommer aldri i mitt liv å glemme det fantastiske du har brunget i mitt liv. Det glede, tro på meg selv, håp og kjærlighet du delte med meg. Det kommer alltid til å lyse i mitt hjerte. Hvil i fred, min kjære pappa. Sov godt, engelen min.

P.S. Jeg elsker deg