Det var en voksen mann som holdte foredrag i auditoriet på skolen min, for noen dager siden. Foredraget var om utdanning i Rwanda, i forbindelse med årets OD. Han kom fra Rwanda i 2002, ved hjelp av FN. Han og hans venner, som også var studenter ved universitetet i Rwanda var arrestert og fengslet på grunn av at regjeringen syntes de provosterte andre studenter til opprør. Egentlig så var det bare at de samlet seg i organisasjon som ville forbedre utdaningssystemmet i sitt eget land, og forandre situasjonen at det er 20% av kvinner som ikke får fullføre videreutdanning.
Men poenget er: han rømte fra fengsel, og kom til Norge ved hjelp av FN. Her fullførte han sin mastergrad som sivilingenør, og jobbet som oljeforsker for Statoil. Nå tar han andre mastergrad i organisasjonledelse og administrasjon. Han forklarte mye om sin fortid, sin nåtid, og at han ser frem til nye muligheter. Han satt konkrete mål, han jobbet så hardt han kunne for å nå de, og han ser fremdeles frem. Et forbilde og inspirasjon for mange.
Nylig fikk jeg også en kommentar fra en kjempe koselig leser der det sto:
" Men min lidenskap er musicalteater. Hver eneste dag, treningsøkt, sangøvelse, konsert, dansetime og pusteøvelse er for å nå målet; stå på West End og belte ut "Defying Gravity". Jeg jobber utelukkende for å komme inn på Bårdar danseakademi for øyeblikket.
Det var ikke før jeg gikk i tiendeklasse jeg virkelig innså hvor mye musicaler påvirket livet mitt. Vi hadde vært i Polen på klassetur og sett på konsentrasjonsleirene. Alle andre enn meg hadde grått som fosser; gjett om jeg følte meg følelsesløs. Men da vi kom hjem så vi en film, "Historier fra Yodok". En dokumentar om en musicalproduksjon i Sør-Korea som baserte seg på ekte historier fra rømte koreanere fra Nord-Korea. De hadde vært i konsentrasjonsleiren, Yodok, som var den eneste som slapp en knippetall mennesker ut levende. Da gråt jeg. Da jeg hørte sangen som beskrev smerten jeg allerede hadde sett og blitt nøye forklart av tidsvitner i Polen, da forsto jeg.
Det er bare musicaler som virkelig når gjennom til meg, og det er det jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg vil stå på en scene og formidle smerten, gleden og ensomheten. Det er absolutt alt jeg vil. Og jeg er villig til å gjøre hva som helst for å nå det."
Først og fremst vil jeg si tusen hjertelig takk for kommentaren din! At du valgte å dele det med meg, av alle folk. Det setter jeg virkelig enorm pris på! Jeg beundrer virkelig viljestyrken din og det du skrev gir meg utrolig mye motivasjon til å fortsette å drive med det jeg elsker, og jobbe for det jeg ønsker å bli. Jeg har ingen tvil på at du kommer til å opptre på store scener en dag, for du er levende inspirasjon i mine øynene.
Ved dette innlegget ønsker jeg å fortelle dere at ingenting er umulig. Hvis drømmene våre var umulige å realisere, ville ikke naturen gitt oss muligheten til å drømme. Jeg ønsker derfor også å dele min historie med dere.
Jeg var 5 år da bilen vi kjørte i styrtet. Jeg kjønner fremdeles ikke hvordan det skjedde. Plutselig var det en sving, plutselig snudde bilen seg på taket, rullet og snudde seg opp og ned tusenvis av ganger i utrolig hastighet, falt ned fra brua og kræsjet i en lysestolpe. Jeg vil ikke si det var vondt, men ubehagelig var det. Spesielt å slå hodet mot vindu. Jeg ble kastet ut av bilen og slått mot steinene. Da jeg våknet forsto jeg ingenting. Jeg lå utenfor bilen, prøvde å reise meg opp og falt ned med en gang. Kroppen var litt øm, men det svidde i sårene. For å gjøre en lang historie til en kort en: Jeg ble innlagt på sykehuset med alle beinene knekt i bekken, brukket høyre fot og en bein i mageområde (husker ikke hva det het), med blod i urin (pga at jeg slått nyrene mine nesten til en biff), tusenvis av sår og hjerneristelse. Jeg måtte ligge stille og rolig i froskeposisjon, med beinene fra hverandre i et halvt år før jeg fikk lov å snu meg litt mot venstre siden. Også måtte jeg så klart lære meg å gå på nytt.
Etter flere år hadde jeg fremdeles smerter. Jeg hadde jo fritak fra gym i hele barneskolen, så jeg hadde heller ikke noe kondis. Jeg hatet å trene og syntes det var utrolig unødvendig sløsing av tid og energi. For to år siden klarte jeg knapt å gå opp i en oppoverbakke uten å stoppe for å ta meg en drikkepause. Jeg stoppet etter 5 sekund da vi løpte 60 m på skolen, og da coopertesten nærmet seg, ville jeg helst skulke. Jeg hadde faktisk karakter 2 i gym i 8 klasse. Jeg hatet virkelig alt som hadde noe med sport å gjøre, bortsett fra dansing. Det å løpe hatet jeg mest.
I dag løper jeg gjerne 15 km uten å stoppe, og intervaller på 11 km bruker jeg 55 minutter på. Jeg trener 5 til 6 ganger i uka, er aktiv medlem av SATS, løper ut, danser ballett, elsker gym og styrketrening og går lange turer. Det gir meg utrolig mye glede, motivasjon, inspirasjon og energi i hverdagen. Jeg føler meg bedre, jeg har sluttet å kompleksere på grunn av kroppen min og ble mer fornøyd med den, jeg føler meg lykkelig og mindre depressiv. Jeg har klart å disiplinere meg selv, sette nye mål og fullføre de. Jeg trente meg opp til å være et bedre, gladere og aktivt menneske. Jeg kunne aldri i livet sluttet å trene, for det betyr alt for meg. Da jeg startet, jogget jeg i 20 minutter med hastighet 6 km/t. Nå kan jeg holde på i to timer i strekk, og da løper jeg gjerne mellom 10 og 15 km/t. Neste år skal jeg løpe halvmaraton på 20 km.
Det jeg vil si at dere kan oppnå alt hvis dere ønsker! Satse på det, jobbe mot det og oppnå resultatet. Ikke la noe som helst stoppe deg eller sette deg i tvil. For ingenting er umulig.
14.05.2012 @ 20:52 
